Livets puslespill

Livet er et puslespill som vi får i gave. Et merkelig puslespill som er i stadig bevegelse. Noen ganger et vakkert bilde av en soloppgang som bærer løfte om fine dager. Andre ganger er det kaos. Brikkene passer ikke sammen. Bildene som viser seg er vonde å se på. Ting blir helt svart.

Noen av de første brikkene jeg husker i mitt livs puslespill er en hund, et lurvete lyst hår og et smil som var en harmoni av glede, skøyeraktighet, tro på livet og kjærlighet. Hunden lå på badet i det nye huset dere hadde bygd, vi var der for å se på huset og jeg var bare noen få år gammel. Jeg har kun det ene minnet av den hunden. Jeg vet ikke hvor den ble av. Ble aldri til at jeg spurte heller. Den hunden var vel ikke så viktig. Håret og smilet tilhørte deg, du som jeg stolt har kunnet kalle min aller beste venn gjennom hele livet.

Min lille førstemaitale om Ryanair, klær, sjokolade og is.

I dag er det 1. mai og flere steder i Østfold er det protester mot arbeidsforholdene i Ryanair. Først må jeg få si at jeg også mener at Ryanair bør gjøre en god del med måten de behandler sine ansatte (og innleide) på.
Det som imidlertid slår meg er hva vi ville ha sagt hvis fabrikken som produserte klærne våre lå på Rygge eller hvis det lå en cocoa-plantasje der. Når statsministeren går ut å sier at han ikke vil fly med Ryanair pga. arbeidsforholdene der, tenker han da på arbeidsforholdene til de som har produsert dressen hans? Arbeiderne i de aller fleste av klesfabrikken som produserer våre klær tør ikke drømme om å oppnå de arbeidsforholdene som er i Ryanair. 
Isen vi koser oss med etter at vi har protestert mot "slavekontraktene" inneholder høyst sannsynlig sjokolade som er høstet av ekte slaver. Barn som burde få lov til å gå på skole, men som kidnappes og ender opp som slaver på cocoa-plantasjene. Hvem bryr seg om det?
De sterkeste stemmesedlene du har finner du i lommeboka. Bruk dem når du vil endre verden, ikke bare rop ut over det som dukker opp rett foran deg og som det er behagelig å klage på. 
Jeg vet det ikke er lett, hvor skal vi finne klær som er rettferdig og bærekraftig produsert? Jeg klarer ikke å kjøpe de rette klærne hele tiden. Og hvor finner vi sjokolade som ikke er produsert av barneslaver? Det er ikke så mange Fairtrade-sjokoladene å velge mellom. 
Men vi må kreve endring. Kreve at de som produserer klærne våre har det bra. Kreve at de som arbeider på cocoa-plantasjene ikke er slaver, eller så får vi stå over å spise sjokolade eller is. De som kjenner meg vet at dette er tøffe ord fra min side, for jeg er så glade i både sjokolade og is. Men nå er det nok. Er ikke godsakene mine rettferdig lagd så får det være det samme.

God 1. mai alle sammen!

Klesfabrikken som raste sammen: http://www.dagbladet.no/2013/04/30/nyheter/bangladesh/utenriks/tekstilfabrikk/ulykke/26926978/

Barneslaveri på cocoa-plantasjene:
http://www.youtube.com/watch?v=ZNpwIzeyjKQ

Hva er mest kostnadsdrivende for norsk industri, olje eller jernbane?

Hører litt på jernbanedebatten etter nasjonaltransportplan-lekkasjene, hvor en anstendig jernbane ligger langt frem i tid. Et av hovedargumentene for å bruke så lang tid på utbyggingen er at vi ikke skal skape press i den norske økonomien. Det som er kostnadsdrivende i Norge er vel ikke jernbanebyggingene, det er jo den oljerelaterte industrien.

Det som forundrer meg da er at de samme som sier at vi ikke kan bygge ut jernbane i et rimelig fornuftig tempo er de samme som hopper hver gang oljeindustrien ønsker å bygge ut mer produksjon. Gjerne inne i fjæresteinene i Lofoten, ved Jan Mayen eller i polarisen.

Er det ikke oljeindustrien vår som skaper presset i økonomien? Vi vet at ytterligere utbygging vil skape et ennå større press i den norske økonomien. Vil det ikke være riktigere å strupe oljekrana litt og bruke våre resurser, både økonomiske og kompetansemessige, til å bygge ut både jernbane, fornybar energiproduksjon og  den delen av det norske næringslivet som ikke er oljebasert. De eventyrlige resursene som vi har høstet utenfor kysten vår har gitt oss en lottogevinst verden sjelden, om noen gang, har sett maken til. La oss nå dele denne gevinsten med de kommende generasjoner og med resten av verden.

Jeg mener det er både egoistisk og meget kortsiktig å forsette å pumpe opp olje i et stadig høyre tempo. La oss spare noe av disse resursene til de som kommer etter oss og la oss frigjøre kompetanse, arbeidskraft og investeringsmidler til langt viktigere oppgaver. Så som bærekraftig transport og en energiproduksjon som er varig og som lavest mulig påvirkning på klima og miljø på.