Livets puslespill

Livet er et puslespill som vi får i gave. Et merkelig puslespill som er i stadig bevegelse. Noen ganger et vakkert bilde av en soloppgang som bærer løfte om fine dager. Andre ganger er det kaos. Brikkene passer ikke sammen. Bildene som viser seg er vonde å se på. Ting blir helt svart.

Noen av de første brikkene jeg husker i mitt livs puslespill er en hund, et lurvete lyst hår og et smil som var en harmoni av glede, skøyeraktighet, tro på livet og kjærlighet. Hunden lå på badet i det nye huset dere hadde bygd, vi var der for å se på huset og jeg var bare noen få år gammel. Jeg har kun det ene minnet av den hunden. Jeg vet ikke hvor den ble av. Ble aldri til at jeg spurte heller. Den hunden var vel ikke så viktig. Håret og smilet tilhørte deg, du som jeg stolt har kunnet kalle min aller beste venn gjennom hele livet.




Det lurvete håret fulgte deg opp gjennom hele barndommen. Et lyst tykt hår som sto til alle kanter. Høysåte var et uttrykt som ble brukt om hårprakten din. Men når ungdommens tanker og behov meldte seg fikk du kontroll på høysåta. Du ble en stilig høyreist kar. Jeg var nok litt misunnelig, følte den litt stikkende vonde følelsen. Følte meg noen ganger i skyggen av deg, men når jeg tenker tilbake så var det en god skygge å være i.

Smilet ditt var den siste brikken fra dette barndomsminnet. Du smilte ikke bare med munnen. Du smilte også med øynene og med hele deg. Det var et varmt smil, du spredde varme der du var. Det var et skøyeraktig smil, du spredde glede og latter rundt deg. Det var et smil fylt med pågangsmot og tro på mulighetene, du skapte optimisme og ståpåvilje hos de du var sammen med. Og det var et smil fylt med kjærlighet, du var omgitt av mye kjærlighet og du skapte mye kjærlighet.

Smilet ditt har fulgt meg nesten hele livet og det har gitt meg mye. Veldig mye. Men det forsvant sakte men sikkert de siste årene. Den store livsgnisten du bar på tålte ikke alt den ble utsatt for. Det var tungt å se på, men det var fryktelig å oppleve det for deg. Du gikk inn i deg selv og vi forsto helt ikke hvordan vi skulle nå inn til deg. Du ville så mye og før fikk du til så mye, men når kreftene gikk til å holde hode over vann ble mye av meningen med livet borte for deg.

Det var tre brikker du kjempet for å få på plass til i ditt livs puslespill den siste tiden. Det du først og fremst ønsket deg var at familien din skulle få fred. Slippe å være redd for å åpne avisa. Slippe å se at ting ble tatt ut av sammenheng og brukt mot deg og dem. Du orket ikke å se at de var redde for hva som ble sagt, hva som ble gjort og hva det neste kom til å bli. Du måte sette en stopper for det, det var det aller viktigste for deg.

Den andre brikken du ønsket å få på plass var vissheten om at det du har fått til skal bli til det det var ment å være og at alle de som sto sammen med deg skulle få den anerkjennelse de fortjener. At resultatet av innsatsen dere la ned skal  forvaltes på en verdig måte, til beste for alle.

Den tredje og siste brikken du ønsket å få på plass var større raushet i bygda vår med rom både til de som lyktes i å nå sine drømmer og til de som strevde i livet. Raushet til folk som likte å stikke nesa frem og til de som ville være i bakgrunnen. Dette var raushet du hadde og du var selv en mester i å finne løsninger. I å ordne opp i vanskelige situasjoner. Grunnen til at du var en mester, var at du ikke ville se at noen tapte. Du viste at hvis en part kom tapende ut av en konflikt så var ikke konflikten løst.

Livets store puslespill er et underlig spill. Det er bare du som kan legge dine brikker på rett plass. Andre kan støtte deg og gi det hint, men det er bare du som vet hvor brikkene skal ligge. Ingen andre vet det. Mange brikker er skumle å legge og mange av oss er redde for å legge de på rett sted. Vi utsetter det og vi legger brikkene til side selv om vi vet hvor vi skal legge dem. Vi tør ikke legge alle brikkene på plass, vi holder oss bare nede i det trygge hjørne av livets puslespill.

Før var du tøff når du la ditt puslespill og du var flink. Du våget å legge de vanskelige brikkene når du viste at det trengtes. Du våget å ta i bruk nesten hele puslespillet ditt. Du var ikke en som kun la brikker i det trygge hjørnet. Jeg beundret deg for det. Du klarte å se mulighetene og du klarte å gjøre noe med dem. Du fant de tøffe brikkene og du våget å legge dem på rett plass.

I det siste har du ikke sett noen mulighet til å få orden på ditt puslespill. Du klarte ikke lengre å bruke hele puslespillet ditt. Du hadde mer enn nok med å holde orden på brikkene i det trygge hjørnet av spillet. Du følte at du knapt nok klarte det.

Det ble aldri ro i brikkene igjen etter de siste års stormer. De få gangene du våget å håpe på at den vakre soloppgangen endelig skulle vise seg igjen kom det isteden nye sorte skyer. Du trengte ro og orden og system i puslespillet ditt. Isteden kom det bråk og kaos. Til slutt så du ingen annen mulighet enn å avslutte ditt puslespill. Kaste alle brikkene. Du gjorde det i håp om at det etter hvert ville skape ro og orden i puslespillene til de du var glad i. La oss håpe at din brutale strategi virker og at ditt offer ikke er forgjeves.