Om å gi.

Julefreden har for det meste senket seg og mange av oss kan slappe av med familie og gode venner. De aller fleste har mer en nok mat og ennå flere gaver. Mange har stresset rundt i flere måneder for å få alt på plass. Oppe i alt dette datt en et kapittel fra Profeten til Kahlil Gibran ned i hode på meg. Det gir oss noe å tenke på og jeg vil dele det med dere:

Da sa en rik mann, snakk til oss om å gi:

Og han svarte:

Du gir bare litt når du gir av dine eiendeler.

Det er når du gir av deg selv, at du i sannhet gir.

For hva er dine eiendeler annet enn ting du bevarer og passer på av frykt for at du skal trenge dem i morgen?

Og morgendagen, hva skal morgendagen bringe den oversiktlige hunden som graver ned bein i den sporløse sanden mens den følger pilegrimene til den hellige by?

Og hva er frykten for nød annet enn nød i seg selv?

Er ikke frykten for å tørste når din brønn er full, nettopp den tørsten som uutslukkelig?

Det finnes dem som gir litt av den overflod de har
- og de gir for å få anerkjennelse, og deres skjulte ønske gjør gavene unyttige.

Og det finnes dem som har lite og gir alt.

Dette er de som tror på livet og livets gavmildhet og deres kiste er aldri tom.

Det finnes dem som gir med glede, og den gleden er dere belønning.
Og det finnes dem som gir med smerte, og den smerten er deres håp.

Og det finnes dem som gir og ikke føler smerte ved å gi, heller ikke søker de gleden, eller gir med tanke på egen vinning;

De gir slik myrten i den fjerntliggende dalen puster ut sin duft i rommet.

Gud snakker gjennom hendene til disse, og bak deres øyne smiler Han mot jorden.

Det er bra å gi når man blir bedt, men bedre er det å gi ubedt, i kraft av sin forståelse;
og den gavmilde finner større glede i å lete etter en mottaker enn i det å gi;

Og er det noe du vil holde tilbake?

Alt du eier, skal en dag bli gitt bort;

Derfor skal du gi nå, slik at gavmildhetens årstid blir din og ikke dine arvingers.

Du sier ofte, “Jeg vil gi, men bare til dem som fortjener det.”

Trærne i din frukthage sier ikke slikt, heller ikke hjorden på din beitemark.

De gir for å kunne leve, for å holde tilbake er det samme som å gå til grunne.

Den som er verdig å kunne motta sine dager og netter, er sannelig verdig å motta alt annet fra deg.

Og den som har fortjent å drikke av livets hav, fortjener å fylle begeret fra din lille bekk.

Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som kommer fra motet og tilliten, nei barmhjertigheten, i det å ta imot?

Og hvem er det du som skal få mennesker til å blotte sitt bryst og vise frem sin stolthet, så du kan se deres verdighet avkledd og deres stolthet uten skam?

Sørg først for at du selv fortjener å være giver, og en redskap for gavmildhet.

For det er i sannhet livet selv som gir til livet -
mens du, som betrakter deg som giver, ikke er annet enn et vitne til det.

Og du som mottar – og alle dere mottar – la ikke takknemligheten tynge deg, for da legger du en byrde på deg selv og på den som gir.

Løft deg heller sammen med giveren på hans gaver som vinger;

For det å være altfor bevisst på sin gjeld betyr å tvile på gavmildhetentil ham som har den rause jord til mor og Gud til far.