En overgriper er tatt og vi roper grusomt.

Så ble en av veldig mange overgripere tatt og vi roper over oss om hvor grusomt det er. Men overgriperen ble ikke tatt før barna var så store at overgrepene er over. Og også det tilhører sjeldenhetene, at de som har vært utsatt for overgrep klarer å fortelle om det når de blir voksne.

Når skal vi våge å virkelig sette overgrep på dagsorden? Når skal vi virkelig våge å ta tak i dette store problemet. Når skal vi begynne å snakke om dette, på skole, på TV og ellers? For det er det som må til for at barna som er utsatt for overgrep skal våge å avsløre hva som skjer hjemme på tross av all skammen de føler. Skammen de føler fordi de jevnlig voldtas av en av sine nærmeste. Men barna må forstå at det ikke er de som eier skammen. Det er vi som må fortelle dem at skammen tilhører overgriperen og at de må si ifra for at helvetet skal stoppe.

Og vi må tørre å bry oss. Hvorfor ble den blide og livlige nabojenta så stille? Hvorfor ble en flinke skolegutten plutselig så fraværende og ukonsentrert. Hvorfor? Vi må tørre å se tegnene og tørre å bry oss.