Livets puslespill

Livet er et puslespill som vi får i gave. Et merkelig puslespill som er i stadig bevegelse. Noen ganger et vakkert bilde av en soloppgang som bærer løfte om fine dager. Andre ganger er det kaos. Brikkene passer ikke sammen. Bildene som viser seg er vonde å se på. Ting blir helt svart.

Noen av de første brikkene jeg husker i mitt livs puslespill er en hund, et lurvete lyst hår og et smil som var en harmoni av glede, skøyeraktighet, tro på livet og kjærlighet. Hunden lå på badet i det nye huset dere hadde bygd, vi var der for å se på huset og jeg var bare noen få år gammel. Jeg har kun det ene minnet av den hunden. Jeg vet ikke hvor den ble av. Ble aldri til at jeg spurte heller. Den hunden var vel ikke så viktig. Håret og smilet tilhørte deg, du som jeg stolt har kunnet kalle min aller beste venn gjennom hele livet.

Min lille førstemaitale om Ryanair, klær, sjokolade og is.

I dag er det 1. mai og flere steder i Østfold er det protester mot arbeidsforholdene i Ryanair. Først må jeg få si at jeg også mener at Ryanair bør gjøre en god del med måten de behandler sine ansatte (og innleide) på.
Det som imidlertid slår meg er hva vi ville ha sagt hvis fabrikken som produserte klærne våre lå på Rygge eller hvis det lå en cocoa-plantasje der. Når statsministeren går ut å sier at han ikke vil fly med Ryanair pga. arbeidsforholdene der, tenker han da på arbeidsforholdene til de som har produsert dressen hans? Arbeiderne i de aller fleste av klesfabrikken som produserer våre klær tør ikke drømme om å oppnå de arbeidsforholdene som er i Ryanair. 
Isen vi koser oss med etter at vi har protestert mot "slavekontraktene" inneholder høyst sannsynlig sjokolade som er høstet av ekte slaver. Barn som burde få lov til å gå på skole, men som kidnappes og ender opp som slaver på cocoa-plantasjene. Hvem bryr seg om det?
De sterkeste stemmesedlene du har finner du i lommeboka. Bruk dem når du vil endre verden, ikke bare rop ut over det som dukker opp rett foran deg og som det er behagelig å klage på. 
Jeg vet det ikke er lett, hvor skal vi finne klær som er rettferdig og bærekraftig produsert? Jeg klarer ikke å kjøpe de rette klærne hele tiden. Og hvor finner vi sjokolade som ikke er produsert av barneslaver? Det er ikke så mange Fairtrade-sjokoladene å velge mellom. 
Men vi må kreve endring. Kreve at de som produserer klærne våre har det bra. Kreve at de som arbeider på cocoa-plantasjene ikke er slaver, eller så får vi stå over å spise sjokolade eller is. De som kjenner meg vet at dette er tøffe ord fra min side, for jeg er så glade i både sjokolade og is. Men nå er det nok. Er ikke godsakene mine rettferdig lagd så får det være det samme.

God 1. mai alle sammen!

Klesfabrikken som raste sammen: http://www.dagbladet.no/2013/04/30/nyheter/bangladesh/utenriks/tekstilfabrikk/ulykke/26926978/

Barneslaveri på cocoa-plantasjene:
http://www.youtube.com/watch?v=ZNpwIzeyjKQ

Hva er mest kostnadsdrivende for norsk industri, olje eller jernbane?

Hører litt på jernbanedebatten etter nasjonaltransportplan-lekkasjene, hvor en anstendig jernbane ligger langt frem i tid. Et av hovedargumentene for å bruke så lang tid på utbyggingen er at vi ikke skal skape press i den norske økonomien. Det som er kostnadsdrivende i Norge er vel ikke jernbanebyggingene, det er jo den oljerelaterte industrien.

Det som forundrer meg da er at de samme som sier at vi ikke kan bygge ut jernbane i et rimelig fornuftig tempo er de samme som hopper hver gang oljeindustrien ønsker å bygge ut mer produksjon. Gjerne inne i fjæresteinene i Lofoten, ved Jan Mayen eller i polarisen.

Er det ikke oljeindustrien vår som skaper presset i økonomien? Vi vet at ytterligere utbygging vil skape et ennå større press i den norske økonomien. Vil det ikke være riktigere å strupe oljekrana litt og bruke våre resurser, både økonomiske og kompetansemessige, til å bygge ut både jernbane, fornybar energiproduksjon og  den delen av det norske næringslivet som ikke er oljebasert. De eventyrlige resursene som vi har høstet utenfor kysten vår har gitt oss en lottogevinst verden sjelden, om noen gang, har sett maken til. La oss nå dele denne gevinsten med de kommende generasjoner og med resten av verden.

Jeg mener det er både egoistisk og meget kortsiktig å forsette å pumpe opp olje i et stadig høyre tempo. La oss spare noe av disse resursene til de som kommer etter oss og la oss frigjøre kompetanse, arbeidskraft og investeringsmidler til langt viktigere oppgaver. Så som bærekraftig transport og en energiproduksjon som er varig og som lavest mulig påvirkning på klima og miljø på.

Heia Sølvi!

Dette leserinnlegget er sendt til Rakkestad Avis.

Heia Sølvi!

I onsdagens avis skrev Øyvind Østby at det å la være å svare på hans spørsmål tilkjennegir kvinner i politikken. Det viser hvor lite han selv husker av det han selv sier og mener. Jeg har også latt være å svare på tilsvarende spørsmål fra ØØ. Allikevel mente han at jeg burde ha stilt som ordførerkandidat ved sist valg.

At ØØ furter over ”sjikane” og påstår at kvinner fra barnsben er mobbere viser kun at han er så selvsentrert at han er ute av stand til å sette seg inn i andres situasjon. Det kvinnesyn han tilkjennegir i denne avis er ikke verdt blekket det er skrevet med.

Sølvi Brekklund Sæves er det friskeste og beste pustet av noe nytt og annerledes Rakkestad politikken har opplevd på veldig lenge, om noen gang. At ho er så fornuftig å la være å bruke tid og energi på å diskutere ØØ’s dagsorden i avisen er det ikke noe å si på. Men hun er også en kvinne med rettferdighetssans, derfor fikk ØØ som fortjent sist mandag. Og det er så utrolig mange andre som ønsker å gi han samme melding.

De sakene Sølvi jobber for er veldig viktige, måten hun tørr fronte dem på til tross for motstand både i fra politikere og administrasjon, står det stor respekt av. Og vi bør alle bøye oss i støvet får at hun tar et oppgjør med den ukulturen som finnes i Rakkestads politiske organer.

Så Sølvi hvis du leser dette: Ikke gi deg selv om du møter på mange håpløse tilfeller på din vei. Behold troen på at fornuften seirer. Jeg heier på deg! Vi er mange som heier på deg!

Jan Tore Gjøby

Om å gi.

Julefreden har for det meste senket seg og mange av oss kan slappe av med familie og gode venner. De aller fleste har mer en nok mat og ennå flere gaver. Mange har stresset rundt i flere måneder for å få alt på plass. Oppe i alt dette datt en et kapittel fra Profeten til Kahlil Gibran ned i hode på meg. Det gir oss noe å tenke på og jeg vil dele det med dere:

Da sa en rik mann, snakk til oss om å gi:

Og han svarte:

Du gir bare litt når du gir av dine eiendeler.

Det er når du gir av deg selv, at du i sannhet gir.

For hva er dine eiendeler annet enn ting du bevarer og passer på av frykt for at du skal trenge dem i morgen?

Og morgendagen, hva skal morgendagen bringe den oversiktlige hunden som graver ned bein i den sporløse sanden mens den følger pilegrimene til den hellige by?

Og hva er frykten for nød annet enn nød i seg selv?

Er ikke frykten for å tørste når din brønn er full, nettopp den tørsten som uutslukkelig?

Det finnes dem som gir litt av den overflod de har
- og de gir for å få anerkjennelse, og deres skjulte ønske gjør gavene unyttige.

Og det finnes dem som har lite og gir alt.

Dette er de som tror på livet og livets gavmildhet og deres kiste er aldri tom.

Det finnes dem som gir med glede, og den gleden er dere belønning.
Og det finnes dem som gir med smerte, og den smerten er deres håp.

Og det finnes dem som gir og ikke føler smerte ved å gi, heller ikke søker de gleden, eller gir med tanke på egen vinning;

De gir slik myrten i den fjerntliggende dalen puster ut sin duft i rommet.

Gud snakker gjennom hendene til disse, og bak deres øyne smiler Han mot jorden.

Det er bra å gi når man blir bedt, men bedre er det å gi ubedt, i kraft av sin forståelse;
og den gavmilde finner større glede i å lete etter en mottaker enn i det å gi;

Og er det noe du vil holde tilbake?

Alt du eier, skal en dag bli gitt bort;

Derfor skal du gi nå, slik at gavmildhetens årstid blir din og ikke dine arvingers.

Du sier ofte, “Jeg vil gi, men bare til dem som fortjener det.”

Trærne i din frukthage sier ikke slikt, heller ikke hjorden på din beitemark.

De gir for å kunne leve, for å holde tilbake er det samme som å gå til grunne.

Den som er verdig å kunne motta sine dager og netter, er sannelig verdig å motta alt annet fra deg.

Og den som har fortjent å drikke av livets hav, fortjener å fylle begeret fra din lille bekk.

Og hvilken fortjeneste kan være større enn den som kommer fra motet og tilliten, nei barmhjertigheten, i det å ta imot?

Og hvem er det du som skal få mennesker til å blotte sitt bryst og vise frem sin stolthet, så du kan se deres verdighet avkledd og deres stolthet uten skam?

Sørg først for at du selv fortjener å være giver, og en redskap for gavmildhet.

For det er i sannhet livet selv som gir til livet -
mens du, som betrakter deg som giver, ikke er annet enn et vitne til det.

Og du som mottar – og alle dere mottar – la ikke takknemligheten tynge deg, for da legger du en byrde på deg selv og på den som gir.

Løft deg heller sammen med giveren på hans gaver som vinger;

For det å være altfor bevisst på sin gjeld betyr å tvile på gavmildhetentil ham som har den rause jord til mor og Gud til far.

En overgriper er tatt og vi roper grusomt.

Så ble en av veldig mange overgripere tatt og vi roper over oss om hvor grusomt det er. Men overgriperen ble ikke tatt før barna var så store at overgrepene er over. Og også det tilhører sjeldenhetene, at de som har vært utsatt for overgrep klarer å fortelle om det når de blir voksne.

Når skal vi våge å virkelig sette overgrep på dagsorden? Når skal vi virkelig våge å ta tak i dette store problemet. Når skal vi begynne å snakke om dette, på skole, på TV og ellers? For det er det som må til for at barna som er utsatt for overgrep skal våge å avsløre hva som skjer hjemme på tross av all skammen de føler. Skammen de føler fordi de jevnlig voldtas av en av sine nærmeste. Men barna må forstå at det ikke er de som eier skammen. Det er vi som må fortelle dem at skammen tilhører overgriperen og at de må si ifra for at helvetet skal stoppe.

Og vi må tørre å bry oss. Hvorfor ble den blide og livlige nabojenta så stille? Hvorfor ble en flinke skolegutten plutselig så fraværende og ukonsentrert. Hvorfor? Vi må tørre å se tegnene og tørre å bry oss.

Enkelte ting skal vi ikke snakke om.

Mine ytringer om voldtekter på Gatebil (som du kan lese her og her) forsetter. Dette leserbrevet er nå sendt til Rakkestad Avis:

Enkelte ting skal vi ikke snakke om.

Har kommet hjem fra en kort ferie og ser at mine meningsytringer om voldtektene på Gatebil har skapt litt mer lesestoff i RA. Lesestoff som forundrer meg. Jeg lurer kort på om jeg skulle latt være å mene noe og gjemt meg i den tause massen sammen med de fleste andre. Dette har jo tross alt ikke rammet meg.

En grunn til at jeg kanskje burde holde kjeft er et leserinnlegg som kom på trykk RA på onsdag hvor jeg var omtalt, og som muligens var inspirert av mine meningsytringer. Hva annet kan jeg si om det enn trist, trist, trist? Trist at slik i kommer på trykk. Trist at slik skrives og sendes til avisa. Det er trist, fryktelig trist, at slike tanker tenkes i Norge i 2010 i det hele tatt. Og personlig synes jeg at det er veldig trist at mitt navn dras inni den grusomme smørjen!

En annen grunn til at jeg kanskje burde vært stiller er at det ser ut til at enkelte føler seg trampet litt på tærne. Jeg liker ikke å trampe folk på tærne.

Men det skal også sies at langt flere har takket meg for at jeg tar dette opp. Og jeg vil passe på å få takke for alle hyggelige og støttende telefonsamtaler, sms'er, kommentarer og klapp på skuldra. Det er helt klart at det er langt flere enn meg som syner det er trist at dette skjer i Rakkestad. Den trygge og fine kommunen vår. Som synes at det er trist at dette i det hele tatt skjer.

Og jeg kommer ikke til å holde kjeft. Vi må snakke om dette. Vi må våge å ta bladet fra munnen og snakke om disse tingene som er så ubehagelige. Vi må snakke om dem fordi mennesker utsettes for voldtekt og overgrep hver eneste dag på grunn av vår taushet. Og mange blir overgripere fordi vi ikke er åpne om problematikken.

Jeg har vært taus om dette lenge, egentlig alltid. Nettopp fordi jeg har vist for lite om det og fordi jeg synes det er både ubehagelig å snakke om det og ubegripelig at slik skjer. Jeg har rett og slett ikke forstått hva dette dreier seg om og omfanget av det. Og det er samfunnets taushet som har sørget for min uvitenhet! Jeg har etterhvert forstått litt av hva dette dreier seg om, og da skal ikke jeg begå samme feil og være taus! Og når jeg om noen uker tar av meg sommerhatten og tar på meg politikkerhatten igjen så skal jeg ta det opp der også. Og jeg håper pressen tar sin del av ansvaret. At de våger å kalle en spade for en spade. At de ikke prøver å kvele en nødvendig debatt.

Trafikken er en fin analogi når det gjelder hvorfor noe må gjøres med voldtektsproblematikken på Gatebil. Vi ønsker ikke ulykker i trafikken. Vi har til og med en null-visjon når det gjelder ulykker, selv om den er både pompøs og tildels urealistisk på kort sikt. Vi har dette fordi vi ikke ønsker at noen skades eller drepes. Vi ønsker heller ikke de økonomiske konsekvensene av trafikkulykker. Så hva gjør vi med veistrekninger som skaper mange ulykker. Vi sier ikke bare fy-skamme-seg til de som kjører uforsiktig der eller forårsaker ulykker. Vi gjør noe mer. Vi gjør tiltak på veistrekningen. Vi senker hastigheten. Vi setter opp midtdelere. Vi bygger om veien totalt.

Dette må også gjøres med Gatebil. Voldtekter skader mennesker. Noen får livet sitt ødelagt for alltid, de klarer ikke å reise seg etter den traumatiske opplevelsen. Voldtektene har også store økonomiske konsekvenser for samfunnet. «Ulykkesstrekningen» må utbedres. Ukulturen må vekk. Mener Gatebil virkelig at ungdommen ikke vil komme hvis de rensker opp litt i konseptet sitt. Hvis de er litt kritiske til hva som foregår og hva det medfører. Jeg synes egentlig at det er direkte frekt mot den motorinteresserte ungdommen, som kommer dit for å se fine biler og heftig kjøring, å unnskylde seg med at det er en del av konseptet. Jeg har langt større tro på ungdommen. Det burde Gatebil også.

Med sommerhatten på

Jan Tore Gjøby